Tekster Fra boken

"På selverkjennelsens vei"

av

Yvonne Rosten

Om glede

Vil jeg skrive

Gledens gave

Den er stor

Glede er

En tilstand som

Forplanter seg

På denne jord

Gjennom

Sitt varme smil

Gjennom

Sine varme blikk

Smeltes

Mange hjerter

Som lenge var

Granitt

Takk

For denne gaven

Denne gaven

Den er min

Og for at

Alle

Som vil ha den

Kan trykke den

Til sitt bryst

Og kalle den for

Sin

I total

Beundring

Møtte han havet

For første gang

Han

Smakte på det

Badet i det

Så på det

Tok det

I sine hender

Kunne rett og slett

Ikke forstå

Hvordan noe

Så stort

Så helt

Samtidig

Kunne få plass

I hans små hender

Plutselig

I et lite øyeblikk

Av dyp erkjennelse

Forsto han

At

Hans egen

Ånd

Gikk hånd i hånd med

Alle andres ånd

Hel

Men likevel

Separat

Som vanndråpene

I det store hav

Den enkeltes

Sannhet

Om seg selv

Danner deres filter

Som den enkelte

Betrakter

Verden ut i fra

Om du tror

Du ikke

Er verd noen ting

Vil du hele tiden

Lete

Legge merke til

Ting som

Skjer

Sies

Som bekrefter

Ditt perspektiv

Tror du derimot

At du

Er like mye verd

Som alle andre

Vil du

Møte verden

Med et helt annet blikk

Få helt andre

Bekreftelser

Som bekrefter

Ditt perspektiv

Slik

Vil hver enkelt

Faktisk være

Sin egen

Skaper

Sin egen

Lykkes smed

Din motgang

Kan være

Din gave

Akkurat det

Du trenger

For å tenke nytt

Akkurat det

Som skal til

For å få deg

Ut

Av rigide

Vante mønster

Akkurat det

Som skal til

For at du

Skal kunne

Ta i mot livet

På nytt

Så

Ta imot motgang

På lik linje

Med din medgang

For

Du kan aldri vite

Hvilken gave som der

Ligger skjult

Som pesten i paradis

Herjet du

Mitt liv

Maktesløs

Betraktet jeg

Dine herjinger

Maktesløs

Så jeg deg

Ødelegge

Hele mitt fundament

Nå

I ettertid

Når igjen mitt paradis

Er gjenoppbygd

Ser jeg

At grunnmuren

I mitt forrige paradis

Var for spinkel

Tålte ikke

Herjingen din

Nå

I ettertid

Ser jeg at jeg selv

Lot

Pesten herje i mitt paradis

At jeg

Faktisk selv

Inviterte den inn

Nå

I ettertid

Ser jeg

At pesten som herjet mitt paradis

Faktisk var nødvendig

For at jeg skulle finne

Mitt sanne paradis

Med grunnmurer så tykke

Så stødige

At selv ikke

Den verste storm

Kan rikke

Ved mitt paradis igjen

Hat

Er enkelt

Når man er

Splittet

Fra seg selv

Da

Er det enkelt

Å projisere

Egne uforløste

Følelser på

Den andre

Som

For en liten stund siden

Var så godt

Som

En del

Av

Oss selv

Er det ikke egentlig

Følelsene

Som bringes opp

I oss

Vi hater

Er det ikke egentlig

Motstanden

I vårt hjerte

Vår veldige

Smerte

Vi 

Forveksler

Med det å

Hate

Mennesket

Vi engang

Elsket

Av hele vårt

Hjerte

Ditt vesen

Er menneskelig

Og trenger

Visstnok klær

Men det som gir deg

Ekte glede er

Ikke

Nye klær

De

Gir bare

Kortvarig

Glede

I denne verden her

Ekte glede

Ligger i

Å

Bli mer og mer

Av deg selv

Ikke

Noen annen

Enn

Deg selv

Ekte glede

Ligger i å

Være den

Du er kommet

For å være

Ekte glede

Ligger i det å

Finne akkurat det

Som gjør

Deg

Så spesiell

  Hvordan har det seg

At mennesker

Kan føle seg

Så separert

Fra andre

Og

Seg selv

At selv det

Å se

Et annet menneske

Inn i øynene

Kan være en

Enorm belastning

Hvordan har det seg

At selv

De minste ting

Kan være like

Uoverkommelige

Som det å

Klatre til topps

På det høyeste fjell

Hvordan har det seg

At noen

Kaster seg ut

i livet

Mens andre

Stivner av frykt

For alt fremmed og nytt

Hvordan har det seg

At jeg lurer på

Slike selvfølgelig ting

For svaret

Er jo så enkelt

Og 

Ligger selvfølgelig i

Den enkeltes

Evne

Til å fylle seg selv

Helt

Hva

Innebærer det

Egentlig

Å være

Som et barn

Det

Innebærer

Å være

I øyeblikket

Her og nå

La ting

Komme

La ting

Gå

Ikke

La deg plage

 Av dagene

Som var

Men

Ta vare på

Dagen du har

Det innebærer

Å ta

Livets dype åndedrag

Velge

Å leve

Hver en eneste

Dag

Takk

For at

Jeg

Er en gave

Til deg

Og

For at

Du

Er en gave

Til meg

Takk

For at  

Jeg vet

At alle

Fungerer som

Mitt speil

Og

Ikke reflekterer

Annet

Enn

Min

Tilstand

I

Meg selv

For denne

Gaven

Er jeg evig

Takknemlig

For den hjelper

Meg

Å

Finne

Meg selv

Alle mennesker

Har

Uansett

Tittel

Religion

Eller

Misjon

I eget liv

Samme verdi

En tittel

Har ingenting

Å si

På den enkeltes

Verdi

Dette fordi

Verdien

Til den enkelte

Kun kan fastsettes

På bakgrunn

Av det faktum

At

De er

Det er

Ikke nok å

Kjenne

Visdommen

Med ditt sinn

For å transformere

Ditt liv

Visdommen

Må erkjennes

I ditt hjerte

Vises

I dine handlinger

Først da

Er den helt og holdent

Din

Men

Som trøst

Kan jeg si

At

Om visdommen bare er kjent

I ditt hode

Vet du

I alle fall 

Hvor

Du

Er på vei

Lyset flerret

Gjennom himmelen

Slo

Mannen til jorden

Hvordan

Kan du gjøre dette mot meg

Ropte mannen

Jeg

Har da ikke gjort noen ting

Han knyttet neven

Opp mot himmelen

I vantro

Maktesløshet

En stemme lød

Som et tordendrønn

Du

Mitt kjære barn

Er ikke blitt annet

Enn merket

Ditt merke

Skal vise seg

Å være

Din sanne styrke

Fra nå av

Skal du gå ut

Å dele av din viten

Det er derfor

Erfaringens merker

Er til

Vis

Alle du møter

At deres liv har verdi

At alt

Har verdi

At selv

Den dypeste smerte

Kan være døren

Til det fri

Når

De føler seg

Tomme og fredløse

Ingen

Løsninger kan se

Be dem

Vende seg

Innover

Til sin egen kilde

Be dem

Finne ut

Hvorfor

Akkurat de

Er til

Be dem

Finne ut

Hva

De brenner for

I dypet

Av sitt hjerte

Hva

Har de å gi

Så sant

De følger sitt hjerte

Blir de selv

Beriket

Bare ved

Å være til

Er det sant ropte mannen

Reiste seg

Kostet av seg

Støv og skitt

Da er jeg evig

Takknemlig

For denne tragiske fallitt

For jeg har blitt

Beriket

I store åndedrag

Mine dager

Kan aldri 

Bli som før

Takknemlighet

For livet

Glede

Over det en har

Er nøkkelen til livet

Og gleden

Du engang

Bar

La hjertet snakke

Fremfor sinnets

Fordømmende ord

La kilden

I ditt vesen

Gjennomstrømme

Alle andre

Som også

Hos deg bor

Du

Kan ikke forvente

At hele verden

Skal endre seg

For deg

Si til andre

At alt er deres feil

Da

Må du nok samle mot

Til å

Se i

Eget speil

Det

Du fordømmer

Hos andre

Er

Speilbildet

Av

Deg selv

Andre

Viser deg kun

Det du

Fornekter

Hos deg selv

Det du

Sier om andre

Forteller kun

Om deg

Og

Ditt behov

For å fordømme

Bedømme

Derfor

Må du begynne på

Forandringens vei

Med

Å se i eget speil

Ikke

Peke finger

Mot andre enn

Deg selv

Når du så

Forandrer

Deg selv og dine ord

Kan du se forandringene

Sette sine spor

I andre

Der du bor